De to kildene og de to metodene

Sharia er betegnelsen på et samling regler og en rettsoppfatning som hevder å bygge på Koranen og på den guddommelig eksemplariske oppførselen til profeten Muhammed, hans samtidige tilhengere og de fire første khaliffer. Khaliffene var Muhammeds etterfølgere som ledere av muslimenes fellesskap.

Islamister og fundamentalister, i dag fremfor alt representert av den saudiarabiske wahhabisme og de såkalte deobandier fra India, mener at denne samlingen av påbud og forbud eller gitt oss av Allah og derfor er tidløs og uforanderlig.

Lovgivning, regjeringsmyndighet og rettspleie kan derfor ikke underkastes mennesklige beslutninger. Disse områder befinner seg per definisjon hinsides fornuft, argumentasjon og forhandling. De er overnaturlige, guddommelige.

Å erstatte eksisterende lovgivning og domstoler med sharia er det endelige målet for enhver islamsk bevegelse over hele verden. Dette gjelder også organisasjoner som er etablert i Norge.

Islamistgruppen Hizb ut-Tahrir («Khilafah») vært etablert her til lands i flere år [kilde: VG.no] [kilde: NRK.no]. Organisasjoner som Minhaj ul-Quran og Milli Görüs er også representert i Norge, og vokser jamnt og trutt i hele den vestlige verden.

Nettstedet sharia.no har som formål å opplyse om hva sharia er, hvordan det er konstruert, hvem som jobber for å utbre det og hvordan det virker i praksis.

Informasjonen på sharia.no kommer delvis fra språkforskere, religionsforskere, historikere og sosiologer som er ansatt eller har vært ansatt på vestlige universiteter, eller med utgangspunkt i den vestlige, kritiske forskningstradisjon. Vi henter også informasjon fra journalister, antropologer og andre som jobber i områder der samfunnet er underlagt eller ønskes underlagt sharia.

Det er vitenskaplig dokumentert at sharia er en «litterær fiksjon» som oppsto lenge etter Muhammeds død i år 632. I århundrene etter dette ble forskjellige skoler og studiekretser dannet av selvbestaltede lovkyndige, som samlet inn eller selv produserte «overleveringer» – hadith – som forteller om den praksis som profeten og andre islamske ledere skulle ha fulgt. I løpet av 8-900-tallet fikk disse ulema eller fuqaha stor anseelse i den islamske sivilisasjon. Etterhvert ble også khaliffer og andre politiske og militære ledere nødt til å bøye seg for sharia-juristene.

Det arabiske ordet «sharia» dannes av roten [shar’] som betyr «å være åpenbar, synlig». Derav dannes ordet sharia [shari’at], som betegner «en rett vei», det vil si den bruksanvisning som mennesket skal følge gjennom livet. I de fleste vestlige fremstillinger ses skrivemåten «sharia».

Sharia betegner både det sett av leveregler som den individuelle muslim må underkaste seg for å være på «den rette vei» og – fremfor alt – reguleringen av en lang rekke forbindelser mellom mennesker, i praksis hele samfunnet.

Der vi i vestens sivilisasjon skiller mellom for eksempel sivilrettslige, strafferettslige og statsrettslige spørsmål, og mellom verdslige og religiøse spørsmål, fastholder fundamentalister innen islam at det er én gudommelig fastsatt lov. Sharia betyr med andre ord at den islamske religion kan og skal praktiseres i et idealsamfunn der både regjeringsmakten, familielivet og økonomien fungerer etter Allahs plan.

Hva sharia helt nøyaktig er, utleder de islamske lærde ut ifra to spesifikke kilder og ved hjelp av to metoder:

De to kildene

Den ene kilden er Koranen. Man bruker et mindre antall vers fra Koranen. Den andre kilden er hadith, som er en samling overleveringer om hva Muhammed pleide å mene, gjøre eller si i ulike situasjoner. De aller fleste skriftsteder som legges til grunn for sharia, hentes fra hadith.

Koranen er, som så mange andre religiøse skrifter, et sammesatt verk som består av forskjellige bruddstykker fra ulike tidsperioder. Koranen kan tidligst være redigert og nedskrevet cirka 70 år etter Muhammeds død.

Hadith ble samlet i løpet av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet.

De to metodene

I de tilfellene der emner ikke er direkte beskrevet i Koranen eller hadith, kan de rettslærde ty til analogislutninger [qiyâs] eller de kan i fellesskap finne fram til en konsensus [ijtima’].

Sunni-muslimene refererer vanligvis til følgende fire førende lovsamlinger: Hanafi, Maliki, Shafi’i og Hanbali.

Shia-muslimene har kun én, nemlig Jafari.

Sharia er en gammel og for lengst fastlagt rettsoppfatning som primært tilstreber å følge en bokstavelig oppfatning av Koranens bud eller av hadith. Av og til oppstår situasjoner som gjør det nødvendig at rettslærde forsøker å forholde seg til problemer som verken er omtalt i Koranen eller i hadith. Dette gir imidlertid vanligvis ikke anledning til å avvike fra tradisjonell tenkning i større grad, og i det store og hele framstår sharia som en meget rigid struktur. Sharia betraktes som endelig fastlagt i begynnelsen av 900-tallet.

Avhengig av tid og sted har sharia blitt håndhevet på ulikt vis. Med islams kulturelle forfall og politiske svekkelse i det 20. århundre har Vestens totalitære ideologier – nazisme og kommunisme – påvirket islamistiske bevegelser i særlig grad. Sharia har flere steder blitt praktisert som et ekstremt voldelig tyranni, som i første rekke har rammet kvinner, ikke-muslimer og avvikende muslimer. I moderne utforming håndheves sharia som en entydig veiledning i livets utallige aspekter, på så forskjellige områder som for eksempel påkledning, bankdrift, detaljhandel, arvesaker, ekteskap og skilsmisse. På denne måten begrenser sharia spesielt kvinners liv fra fødsel til død, og posisjonerer kvinner ugunstig i forhold til menn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.